For deg som er pårørende

For pårørende

Å være pårørende til en som har fått en kreftdiagnose er tøft, og man kan til tider føle seg maktesløs og utslitt. Alle som er pårørende vil oppleve situasjonen forskjellig, og det er viktig å huske på at det er ingen som bestemmer hva som er riktig og hva du skal føle. Det er lov å føle at det er tøft!

Hvordan har du det?

Det er viktig at du er åpen om hvordan du har det. Kanskje kan du snakke med en venn eller en likeperson. Munn- og halskreftforeningen har likepersoner som selv har opplevd å være pårørende. Det kan også være nyttig å snakke med din fastlege om hvordan du har det. Kanskje kan du ha behov for en sykemelding? Er du i arbeid, er det viktig med god dialog med arbeidsgiver.

Det er viktig å ta vare på seg selv. For at du best skal kunne ta vare på din nærmeste trenger du først å ta godt vare på deg selv.

Endrede roller

Når noen i familien blir syk endres gjerne rollene. Pårørenderollen krever styrke, og gir ikke så mye rom for ensomheten og redselen man føler på. Vi lever ofte våre liv som om de skulle vare evig, og da blir møtet med alvorlig sykdom brutalt. Vi må lære å leve med usikkerheten og akseptere at vi har mindre kontroll. Den pårørende får gjerne flere omsorgsoppgaver, og det kan være utfordrende å finne riktig balanse mellom å være for mye på tilbudssiden (som kan føre til at den som er syk føler seg behandlet som hjelpeløs), og å gi for lite omsorg, medfølelse og støtte.

Forsøk å være åpen

Etter behandling er avsluttet kan livene fortsette å endre seg. Seneffekter i form av fatigue gjør at den som har blitt behandlet ikke orker like mye som før. Måltider kan bli krevende og kreve mye mer planlegging og forberedelse enn man er vant til. Forsøk på gjensidig åpenhet, spør hvordan den andre egentlig har det. Jobb med å sett ord på hva dere føler, noe som kan være vanskelig for de som ikke har mye erfaring fra dette fra før. Mange kan ha en ide om at de ønsker å skjerme den andre fra sin engstelse, men erfaring tilsier at man kommer nærmere hverandre med åpenhet, og man unngår at redsel og uro får bygd seg opp for mye.

Det er ikke uten grunn at man sier at kreftsykdom rammer hele familien.